I går kikka jeg etter høstklær, og irriterte meg over mangelen på rutete ullskjørt. Dette fortsatte til jeg innså at høsten faktisk ikke har begynt enda, det bare føles som om den har vart siden 5. juli. Sånn går det når sola drar til seg sommerstrålene før lillesøster har rukket å fylle år.

Heldigvis er det fine ting med høsten. Bursdag, for eksempel. For første gang i mitt liv har jeg kjæreste på denne dagen, og hans forsøk på å slippe unna med fin middag på restaurant ble møtt med hoderisting og beinhard nekting. Materalisten vant glatt over miljøforkjemperen og antiforbruker. Som straff har jeg fått forbud om å shoppe noe annet enn sokker de neste tre ukene, og oppgittheten var stor da jeg viste frem nye boksere i morges. Han hadde kjøpt to av tre. Ting tyder på at han i hvert fall har korrekt og god smak.

En annen god ting er soppen. Vestlendingen og jeg har fullført et kurs gjennom Sopp- og nyttvekstforum og lokalforeningen Neslekremla. 13 timer med soppkurs, både praksis og teori, har gjort oss en god del sikrere på hva som er bra å plukke. Det finnes for eksempel spiselig fluesopp, bare den behandles før du spiser den. En av de absolutt beste soppene er også en av de styggeste. Steinsopp er enkelt når du bare vet hva du ser etter, og i verste fall kan du smake på den. Den smaker nøtt, den du lettest forveksler den med smaker galle (derav navnet gallerørsopp). Kremler er lette å finne, og absolutt spiselige, hvis du bare rekker frem før marken. Du kan godt tygge litt ytterst på skivene, den smaker pepperrot hvis du ikke vil ha den i maten din. Husk å spytt ut igjen! Det finnes purpurfarget sopp som er akkurat så giftig som du tror, men som du egentlig skulle ønske du kunne brukt i salaten (tenk så stilig!).

Også har du de du dør av. Giftslørsopp , samt hvit og grønn fluesopp. Du trenger en bit på størrelse med en sukkerbit før nyrene ryker, og dermed livet, i hvert fall om du ikke rekker å få dialyse eller nye nyrer. Vestlendingen og jeg er stødige nok til å se forskjell på hvit fluesopp og champignon nå, men det spørs om jeg tør å ta sjansen. Enkelte psykiske sperrer er såpass innebygde at det er vanskelig å hoppe over de. Og man kan jo spørre seg om det er noen vits i. Vestlendingen er betraktelig tøffere enn meg, hun tør.