|
"Som ein gullring i eit grisetryne er ei fager kvinne utan vit" - Salomos Ordspraak, 11.22 |
fredag, november 20, 2009
Jubileumsfeiring
15. november feiret vi den store alder av ett år som Kjæreste. Omtrent samtidig rundet vi seks måneder som samboere, selv om den nøyaktige datoen der er noe uklar, enten påsketider eller 1. juli, litt avhengig av hvor nøye man er på back-up-alternativer. Jeg tenkte å ta en liten oppsummering av mine oppdagelser rundt dette med å ha kjæreste.
- Det er umulig å unngå forelskelse.
- De nyforelska para på bussen har gått fra å være slitsomme til å bli søte, sånn nesten over natta.
- Det går ikke an å holde kjeft om han man er forelska i. Tusen takk til alle venninner som har hørt ulidelig kjedelige historier hele veien, og allikevel ikke klaget. Jeg skulle aldri bli sånn, men det er jamen meg vanskelig å fokusere på noe annet. Spesielt takk til treningskompisen som virkelig har fått gjennomgå.
- Det er helt sant at det er vanskelig å opprettholde samme treningsnivå som tidligere. Buksene passer fortsatt, men mistenker det er mer flaks enn noe annet.
- Jeg har sverget mang en gang på at jeg aldri skulle bli en av disse skrullene som hadde bilde av kjæresten på telefonen. Haha!
- Og jeg skulle i hvert fall ikke kline på gata. Nok en gang: Haha!
- Det tar rimelig kort tid fra man blir kjæreste til man sluker andre venners singelhistorier og mimrer om "den gang da".
- Det sosiale livet har endret seg totalt, og man har nok fortjent all oppgittheten man har fått.
- Det er ganske tøft å innse at man er i ferd med å bli et av disse etablerte parene.
- Det går ikke lenger an å drikke alkolfritt uten å få kommentarer og lange blikk retning midje-området.
- Det går an å leve på 33 kvadratmeter i flere måneder i strekk uten å drepe hverandre.
- Ansiktsuttrykkene til folk som innser at vi bor på 33 kvadrat er ubetalelige, og ville gjort seg svært bra som en YouTube-film.
Alt i alt kan man vel si at ting kan gå utrolig fort. På det siste året har jeg gått fra å være singel, desperat, trist og i en jobb jeg ikke trivdes i, til å bli lykkelig, forelska, med nykjøpt rekkehus og en utfordrende jobb i vente. Det har vært et rimelig begivenhetsrikt år, med sykdom og dødsfall, friskmeldinger og glede, boligbytte, stedsbytte og en og annen diskusjon, men uansett har alt føltes så uforklarlig riktig. Og det er det snåle, fine, uforklarlige og fantastiske ved dette.
Ettårsdagen ble forøvrig feiret med å vaske ned til og gjennomføre visning, før vi avsluttet med å spise på indisk restaurant på Majorstua. Kinoen vi planla måtte skrinlegges som følge av et ekstremt trøtthetsnivå, og resten av kvelden ble tilbragt vannrett på sofaen.
- Mariann, kl.11:31
5 comments
Jeg hadde hus, bil, kone, barn, jobb... etc etc... men det var først da jeg kjøpte meg skiboks til bilen at du mente jeg "begynte å bli etablert".
Såh... skiboks?
By 
Paal Christian, at
1:25 PM
Paal sier skiboks, jeg sier hageslange.
By 
, at
8:08 PM
...og hvordan har det egentlig gått etter visning?????
By , at
8:09 PM
Paal: Hehe, liten vits i skiboks uten bil, så inntil videre er det ikke aktuelt... Men snøskuffe står nok ganske høyt på prioriteringslista ;)
Une: Mmm... Hageslange håper jeg egentlig følger med.
Og du skal selvfølgelig få høre det når vi selger.
By , at
8:26 AM
He, he, håper at ikke alle kamelene skaper problemer for fordøyelsen din ;)
Forøvrig har jeg en Suzuki Baleno, stasjonsvogn,(om enn uten skiboks) det må da bare være et tegn på å være superetablert.
Problemet er at jeg mangler alt det andre, eller dvs, har jo fast jobb da.
By , at
9:42 PM
LINKER
Mathiesens barn
Epla
Everyday people
Familien Bjønnes
Frøken Makeløs
Hannes hjørne
Ikea Hacker
Linda
Millaz
PostSecret
Storrusten
Terje
Vaffelhjerte
ARKIV
BLOGGER
Imperfektum
Feed